Få kontroll på restansene

Tusenvis av ID-dokumenter behandles årlig av utlendingsforvaltningen og politiet. Disse dokumentene blir lagt frem for å sannsynliggjøre eller dokumentere identitet, nasjonalitet, alder, reiserute og annet.

I mange saker kontrolleres dokumentet kun ved registrering, uten bruk av dokumenttekniske metoder. Det tas en kopi og det eneste som registreres, er at et ID-dokument utstedt i søkers navn er fremlagt.

- Mange saksløp krever en mer inngående gransking av dokumentet, ikke nødvendigvis fordi det mistenkes å være falskt, men fordi det kan være relevant for den senere saksbehandlingen å kunne vise til at dokumentet har vært gjenstand for undersøkelse, sier seksjonsleder i Nasjonalt ID-senter, Per Haddal.

Dokumentgranskere i andre- eller tredjelinjen gransker dokumentet og skriver rapport hvor det redegjøres for eventuelle uregelmessigheter, eller bekreftes at dokumentet er ekte. Ekthetsvurderingen legges inn i DUF og følger saken. Den vil ligge til grunn for videre behandling i PU, UDI, UNE og domstolene.

Mange tusen dokumenter legges hvert år inn i køen for en grundigere dokumentteknisk gransking.Alle er enige om at en tilstrekkelig og forsvarlig ID-kontroll ved ankomst er viktig, av hensyn til den enkelte søker, asylinstituttets legitimitet, samfunnssikkerhet og kriminalitetsforebygging.

En typisk laboratorieteknisk undersøkelse består av referansesøk, selve granskingen, kvalitetssikring og rapportskriving. Dette kan ta fra noen minutter til flere dager.

Saksporteføljen består ofte av ulike dokumenttyper fra en rekke land. Det er ikke gitt at den neste saken er lik den forrige. Dette betyr at dokumentgranskeren hver gang må «nullstille» seg, finne referanser, lese modusbeskrivelser og alerts og sjekke om og hvordan lignende dokumenter er undersøkt tidligere. Kanskje krever den nye saken en annen teknisk tilnærming enn den forrige.

Undersøkelsene gjøres i dag av kompetente, erfarne og til dels spesialiserte dokumentgranskere fordelt på andre- og tredjelinjemiljøene ved Nasjonalt ID-senter, Kripos, Politiets utlendingsenhet, de største lufthavnene og politidistriktene.

Problemet er at disse miljøene ikke er dimensjonert for å gjøre dokumenttekniske undersøkelser av det omfanget som er nødvendig for å holde tritt med sakene som kommer inn. Eksempelvis er estimert kapasitet på tredjelinjeundersøkelser ved Nasjonalt ID-senter, som representerer det største dokumenttekniske miljøet, på maksimalt 2000 dokumenter per år. Politiets utlendingsenhet mottar årlig langt flere dokumenter enn de har kapasitet til å undersøke.

Dette fører til at mange vedtak blir fattet uten at dokumentene har blitt undersøkt, samtidig som bunken av ubehandlede saker vokser. I et ID-perspektiv er dette en praksis norsk forvaltning ikke kan leve med. Både anglende opplysning av sakenog lang behandlingstid kompromitterer behovet for å vite hvem som gis ulike rettigheter i Norge, og stoppe personer med uhederlige hensikter tidligst mulig. Nasjonalt ID-senter har som målsetning at ID-arbeidet skal være effektivt og solid, og arbeider kontinuerlig med å gjøre prosessene smartere og mer treffsikre.

Det er avgjørende at de dokumenttekniske miljøene er robuste og differensierte. Men løsningen er ikke nødvendigvis en kraftig økning av antall dokumentgranskere. Blant svært mange tusen undersøkte dokumenter, var det i 2015 bare rundt 800 som viste seg å være falske. Det store flertallet av asylsaker som behandles i norsk utlendingsforvaltning gjelder helt vanlige og lovlydige enkeltmennesker og familier. Disse har krav på en rask og korrekt behandling av sin søknad.

Samtidig er det kritisk at flest mulig av de som prøver å komme hit under falsk identitet blir avslørt på et tidligst mulig stadium.

Nasjonalt ID-senters retoriske spørsmål er om det virkelig er et reelt behov for at absolutt alle dokumenter, for eksempel i asylsporet, må underlegges en full laboratorieteknisk vurdering? Finnes det en mer effektiv tilnærming som ikke går på akkord med kvaliteten?

Etter et faglig dypdykk, både internt og internasjonalt, er vårt foreløpige svar at ja, det er mulig å organisere prosessene på en måte som vil øke effektiviteten betydelig, uten at kvaliteten reduseres.

I samarbeid med PU og Kripos, og i forståelse med UDI, er vi i gang med et arbeid, som i løpet av noen måneder trolig vil gi oss kontroll med restansene i asylsporet.

Etter modell fra blant annet nederlandske myndigheter, har vi etablert en produksjonslinje som skal gjøre det mulig å identifisere og umiddelbart sende videre dokumenter som det ikke anses nødvendig å undersøke nærmere. Dermed kan ressursene kanaliseres til de dokumentene som av ulike grunner fremstår som tvilsomme.

Prosessen kan best beskrives som en sortering av dokumenter til en «grønn» eller «rød» strøm. Produksjonslinjens hovedsteg er:

1. Screening
Det gjøres en rask og umiddelbar vurdering av alle dokumenter ved hjelp av enkelt utstyr, referanseinformasjon, watch-lists, kunnskap om spesifikke risikofaktorer og kjente modus. Av hensyn til effektiviteten er det et viktig prinsipp at det er gjort en grovsortering på forhånd, slik at dokumentene som vurderes samtidig er av samme type. For en mest mulig treffsikker screening, er det avgjørende at den gjøres av erfarne dokumentgranskere med andre- eller tredjelinjekompetanse.

2.Fordeling til grønn strøm
Dokumenter som anses å være «bonafide» går i grønn strøm. Det skrives ingen rapport, men registreres i DUF at dokumentene er vurdert og funnet i orden. Sakene sendes umiddelbart videre i systemet.

3 Fordeling til rød strøm
Dokumenter som er åpenbart falske, eller hvor det er registrert forhold som anses nødvendige å undersøke nærmere, går i rød strøm. Disse sendes, sammen med øvrige dokumenter i saken, inn i den ordinære restansen og underlegges en full laboratorieteknisk gransking. Det skrives en sakkyndigrapport som legges inn i DUF.

De fleste dokumentene havner i grønn strøm. Sakene kan avgjøres i løpet av kort tid. Når utlendingsmyndighetene skal behandle saken, ligger resultatet av dokumentvurderingen klar i DUF. Skulle det senere være behov for en fullstendig gransking, kan dokumentene selvsagt sendes inn på nytt. Tidligere ble slike dokumenter liggende i restanse i påvente av full laboratorieteknisk gransking. Gevinsten av grønn strøm-/rød strøm-prosessen er bedre ressursutnyttelse og økt produktivitet.

Mindre åpenbart, men ikke mindre viktig, er at tiden som før ble brukt til å granske og beskrive «bona fide»-dokumenter, nå kan brukes til å avdekke falske dokumenter på et tidligere stadium. Det er også grunn til å anta at nåløyet for å slippe gjennom med et falskt dokument, blir trangere. Over tid vil arbeid med like dokumenter føre til at man får en bedre oversikt over trender og risikofaktorer. Prosessen gjør det også mulig å arbeide mer effektivt med systematisering av faglige erfaringer og etterretningsopplysninger.

Så snart prosessen er tilstrekkelig implementert, vil Nasjonalt ID-senter gjøre en evaluering, som vil danne grunnlag for våre anbefalinger. Erfaringene så langt viser at gevinstene er store. Grønn og rød strøm kan vise seg å være et viktig bidrag i arbeidet med å få kontroll på restansene.