Er sikkerhetsdokumenter sikre dokumenter?

Disse dokumentene vil inneholde en rekke synlige og skjulte elementer som skal forebygge forfalskning og misbruk. De vil også være konstruert på en måte som gjør det enklere å avsløre forsøk på manipulering.

De nye dokumentene er høyteknologiske, elektroniske og maskinlesbare. Dette betyr at de kan kontrolleres automatisk og mer effektivt. I tillegg til biografiske opplysninger, inneholder de biometriske data, som for eksempel fingeravtrykk.

Begrepet «sikkerhetsdokument» blir ofte brukt om denne typen dokumenter, i motsetning til for eksempel en fødselsattest. En fødselsattest inneholder sjelden sikkerhetselementer, og er generelt dårlig beskyttet mot misbruk. Fødselsattester og andre lignende dokumenter kalles «underlagsdokumenter».

Etter denne definisjonen er det ingen tvil om at både det nye norske passet og ID-kortet er sikkerhetsdokumenter.

Det store og utfordrende spørsmålet er:

Er et sikkerhetsdokument virkelig et sikkert dokument?

Hvis man med spørsmålet mener dokumentet i seg selv, er svaret ja. Selv om også de mest moderne sikkerhetsdokumenter vil være utsatt for manipulering og må forbedres kontinuerlig, har de et sikkerhetsnivå som gjør terskelen høy.

Hvis man derimot mener, ikke bare selve dokumentet, men også inkluderer forhold som søknads-, - og utstedelsesrutiner, ID-kontroll ved utstedelse og risiko for uautorisert utstedelse, vil svaret være et annet.

Sikkerhetsdokumentet sett i et helhetlig perspektiv er ikke nødvendigvis et sikkert dokument.

Dette er dårlig nytt for teknologioptimistene iblant oss, og en evig utfordring for utstedende myndigheter.

Selv det mest moderne og avanserte pass vil ha lav troverdighet dersom utsteder ikke har kontroll med hvem passet egentlig utstedes til.

Et dokument som er godt sikret mot manipulering vil selvsagt være et verktøy for å knytte en person til dokumentet. Man sier gjerne at identiteten «låses».

Forbindelsen mellom dokumentet og den riktige identiteten til personen er langt svakere. Jo sikrere utsteder er på at personen som mottar dokumentet virkelig er den hun eller han utgir seg for å være, jo sterkere er forbindelsen til riktig identitet.

Problemet er at pass og nasjonale ID-kort som oftest utstedes på grunnlag av underlagsdokumenter som ikke er like godt beskyttet mot forfalskning eller annet misbruk. Derfor er søknads- og utstedelsesprosedyren for pass og ID-kort ID-kjedens svakeste ledd.

Så lenge dette leddet er svakt, har vi dekning for påstanden om at et sikkerhetsdokument ikke er et sikkert dokument. At identiteten er låst betyr ikke at den er rett.

Paradokset med stadig sikrere dokumenter er muligheten for å skaffe seg en biometrisk bekreftet falsk identitet. Altså en falsk identitet som hviler på et teknisk ekte og avansert sikkerhetsdokument.  Sikkerhetsdokumenter har høy tillit, og legges til grunn i de fleste sammenhenger hvor identitet må avklares.

Dokumentlaboratoriet ved Nasjonalt ID-senter ser stadig eksempler hvor en person presenterer et teknisk ekte pass sammen med falske underlagsdokumenter. Hvis underlagsdokumentene lå til grunn ved utstedelse av passet, slår de bena under passets troverdighet, fordi passet i så fall ville vært utstedt på falskt grunnlag.

I årets utgave av rapporten «Misbruk av ID-dokumenter 2016» påviser Nasjonalt ID-senter en klar tendens til at andre dokumenter enn pass i større grad enn tidligere er utsatt for manipulering. Dette er en forventet utvikling, i takt med at pass blir stadig vanskeligere å forfalske. Av det totale antallet falske dokumenter som ble avdekket i Norge i 2016 var bare 23 % pass.

Uansett hvilke tiltak man velger for å gjøre sikkerhetsdokumenter til sikre dokumenter i en større sammenheng, så er det fasen før utstedelse som er den kritiske. Hva som ligger til grunn ved utstedelsen, vil til syvende og sist avgjøre graden av sikkerhet.